Dette er ei skive som jeg så absolutt kan like. Band of Volunteers leverer knalltøff hardrock som ikke bare får rockefoten til å gå, men som også kan føre til ukontrollerte spasmer over stuegulvet (også kjent som headbanging).
Metal \m/
Selv liker Anders Ljosdahl Rasmussen, frontfigur og låtskriver for de frivillige, å sammenlikne seg med Led Zeppelin og Kiss, og selv om man nok kan se referansene stemmer, så ville jeg heller sammenlikne BoV med Whitesnake og Dio (sistnevnte er jo også Rasmussens favorittsanger, noe som man også helt klart kan høre enkelte steder!). BoV er nok helt klart mer metal enn de er hardrock, uten at dette er noe negativt.
Førstelåta “You Don’t Fool Me” kunne vært hentet ut fra ei Whitesnake-skive, og selv om Rasmussen riktignok ikke er en ny David Coverdale (eller Ronnie James Dio, for den saks skyld) har han ei rocka stemme som fungerer svært godt. På Motormouth kan man faktisk høre Rasmussens egen rockestemme, og denne kunne vært interessant å høre mer på.
Selv om BoV slipper ei god rockeskive har man ikke inntrykket av å være tilstede idet kruttet blir oppfunnet, selv om dette selvfølgelig ikke er et mål i seg selv. Skiva flyter over av spilleglede, og det merkes. Sånn sett passer tittelen på plata svært godt!
Fjellstøe komp
Rent instrumentelt lar jeg meg fascinere av bandets grunnfjell, trommis Tommy Kristiansen og bassist Fredrik Sakariassen, som levererer tighte groove, men samtidig er utrolig flinke til å gi hverandre rom til å puste. Dette er med på å skape dynamikken som er så essensiell for at ei skive i denne sjangeren skal fungere. Man kjenner ikke alltid igjen en dyktig trommeslager på hvor mye han spiller, men på hva han spiller. Band of Volunteers er et godt sammenspilt band som fyller hverandre ut på en helhetlig måte, noe som gjerne kan være ei utfordring når man er en powertrio. Her har gitarhelten plass til å spille lekre soloer, noe Rasmussen da også gjør. Produsent Gunnar L. Rasmussen (storebror til Anders) har gjort en god jobb med lyden, selv om jeg savner litt i bunnen (men som bassist kan jeg aldri få nok der nede…).
Skal jeg pirke, så oppleves noen av sangene mer som skisser til låter enn faktiske låter. Dette gjelder særlig Motormouth og The Wolf Hour som med litt mer arbeid kunne vært mye bedre.
Men låtskriver Rasmussen hører utvilsomt hjemme i heavy metal-land. Her finner vi alle klisjeene, og de behandles med respekt og glimt i øyet samtidig. Jeg gleder meg allerede til neste skive nå som BoV har funnet den røde tråden.
Plata slippes på releaseparty på Bastard Bar i kveld, og til 50 skarve inngangspenger kan du ta med deg din egen kopi av plata hjem, noe som jo kan betegnes som en god deal.
La det være sagt: William DuVall er ikke Layne Staley, men for Alice in Chains er dette en “new beginning” som da også er noen av de første ordene som synges på Black Gives Way To Blue.
Tomrom
Første gang jeg hørte Alice var jeg hekta fra første gitaranslag, og i kombinasjonen Jerry Cantrell og Layne Staleys stemme hadde de funnet sin signatur. Det er kanskje fordi jeg hang meg opp i gitaren at jeg opplever savnet av Staley mer som et emosjonelt tomrom, enn musikalsk. Harmoniene og disharmoniene lever i aller høyeste grad videre i samspillet mellom DuVall og Cantrell, og er umiskjennelig Alice. Man trenger ikke høre lenge på skiva før man innser at Alice er tilbake fra grava.
Alice ble aldri offisielt oppløst, men la seg selv på is etterhvert som Layne Staleys stoffmisbruk virkelig tok av. Da bandet opptrådte på MTV Unplugged i 1996 kommenterte Staley at “dette er det beste showet vi har gjort på to år.” Og fikk da til svar at:
- Det er det eneste showet vi har gjort på to år.
Alices musikk har ikke alltid vært like lett tilgjengelig og yter også på denne plata masse motstand. Riffet på Check my Brain er urovekkende og sender gysninger nedover ryggraden, men avløses av et hypermelodiøst refreng. Alice in Chains lå alltid nærmere heavy metal enn de andre grunge-bandene, og det ser ikke ut til at det har endret seg. Mens Pearl Jam på sin siste skive heller mot garasjerocken, er Alices siste skive på sitt tyngste et komplekst metallmonster som vagger gjennom natta. Samtidig er her flere skjøre Alice In Chains-ballader som viser bredden i bandets musikalitet, men for min egen del liker jeg dem best når de rocker.
Black Gives Way To Blue er med andre ord alt en Alice-skive skal være: Tung, seig, dynamisk, levende, melodiøs og disharmonisk. Dette er et band som har kjent hverandre lenge, og gir hverandre rom til å utfolde seg. Men selv om harmonivokalene er en Alice-signatur hadde det kanskje vært artig å høre mer til DuValls stemme, som ofte forsvinner i harmoniene.
Nytt bandmedlem
Etter sin siste opptreden med bandet 3. juli 1996 forsvant Layne Staley. Bortsett fra et par innspillinger forble han en eremitt som unngikk kontakt med vennene sine inntil liket hans ble funnet i leiligheten. Layne Staley hadde da vært død i to uker. Obduksjonen konkluderte med at han døde av et skudd heroin kombinert med kokain.
Hva gjør et band når slikt skjer? (Og slikt skjer temmelig ofte i musikkindustrien) Alice in Chain bearbeidet sorgen i tre år, for sorgen må helt tydelig ha vært der. Trommeslager Sean Kinney prøvde å ta kontakt med Staley tre ganger i uken i perioden før han døde, men fikk aldri respons. Han reagerer sterkt på at enkelte av blodfansen tar seg nær av at bandet nå fortsetter med en ny vokalist.
- Vi var der, sorgen er vår og dette er slik vi velger å håndtere den, sier Kinney til Classic Rock.
Hva meg angår er dette en renhårig måte å bytte ut et bandmedlem på. De arrangerte i det minste ikke audition for tusenvis av håpefulle for så å mobbe det nye medlemmet ut eller rekrutterte ham gjennom en reality-serie slik enkelte andre band.
DuVall, som tidligere var vokalist og gitarist for Comes with the Fall, har vært en del av Alices liv i over ti år, og er i mine ører en fullverdige arvtaker til Layne Staley.
Staley hedres forøvrig med låta Black Gives Way to Blue, hvor også selveste Elton John spiller piano. Så kan man spørre seg hva Elton har med Alice In Chains å gjøre? Ganske mye faktisk, da han var Staleys store idol da han var liten.
Jeg vil legge ut anmeldelser på disse sidene etterhvert som jeg skriver dem (har etterhvert kommet i gang med det, men jeg synes det er vanskelig og forsøker å vise artistene så mye respekt som mulig. Innerst inne vil jeg alltid være en musiker, og da er musikkjournalister alltid litt suspekte…)
Her er noen kommentarer til anmeldelsene mine:
Mine anmeldelser er ikke dagsaktuelle. Det er der verken tid eller overskudd til; På jobb bør keg prioritere alle andre artikler, mens hjemme er det ungene og husarbeidet som har fortrinnsrett. Derfor blir anmeldelsene en sidegeskjeft som jeg tar når tiden strekker til eller inni mellom de andre oppdragene mine.
Heldigvis er god musikk en vare uten utløpsdato, men jeg skal likevel prøve å ikke være helt utdatert :-)
Anmeldelsene jeg publiserer her vil ofte være publisert på itromso.no først, men jeg blir ikke å bruke terninger, da jeg mener symbolverdien på dette er forkastelig. Jeg triller ikke terning for å bestemme hva jeg mener! Derfor har jeg innført min egen hodeskalleverdi – hodeskaller fordi det er metal \m/ Dessuten er seks poeng lite når man skal begynne å differensiere. For eksempel vil ei dårlig skive av Clutch være bedre enn ei god skive av Motley Crüe. Da strekker ikke terningene til, spør du meg.
Ratingen er som følger:
10 av 10 = Instant classic. Ei perfekt skive.
9 av 10 = Et nesten perfekt album.
8 av 10 = Svært bra. Ei nesten historisk skive.
7 av 10 = Meget bra.
6 av 10 = Bra. Over gjennomsnittet.
5 av 10 = Gjennomsnittlig. Hørt det bedre, hørt det verre.
4 av 10 = Greit håndverk.
3 av 10 = Ikke overbevist.
2 av 10 = Dårlig.
1 av 10 = Sky som pesten! Denne karakteren er et innstendig ønske om å få tida mi tilbake, og samtidig en forbannelse over musikernes personer og familier. Måtte Shub-Niggurath sakte fortære deres kjøtt, mens hennes utallige barn danser en uhellig dans til musikken de har laget. Denne karakteren er vanligvis forbeholdt boyband og Justin Timberlake.
Vanligvis vil jeg nok kun anmelde plater jeg får et godt forhold til, men man vet aldri hva som kan dukke opp.
Anmeldelser kan forekomme både på norsk og engelsk.
Ungene fortsetter å imponere og forvirre meg om en annen. Forleden dro mammaen ut på byen sammen med noen kollegaer, og vi måtte stelle oss sjøl :-) Her er en liten stemningsrapport:
En liten kosestund med bøker mellom kveldsmat og tannpuss, mens vi hører på Taliban Airways.
Og mens vi snakker om ugudelig musikk:
Trym hjelper meg med å legge sammen klær, men lar seg inspirere av satanrocken pappaen hører på. Soundtrack: Siste til Alice in Chains (spotify).
Having a good time reading books and listening to Taliban Airways. Trym is inspired by daddy’s satanic rock.
Dette er de sidene som jeg selv bruker mest. Denne sida er først og fremst til eget bruk, men det er noen kule lenker her til de om vil la seg inspirere.
Her er min beste digitale venn, ignazio Pod jr. Coveret i Cover Flowen er ikke tilfeldig!
Har oppretta ei spalte på itromso.no hvor jeg spør tromsøværinger som er kjent for å ha en over gjennomsnittlig interesse for musikk hva de har på mp3-spilleren sin.Ei uke da jeg ikke fikk tak i noen å terrorisere, terroriserte jeg meg selv:
La meg først få be om unnskylding til denne spaltas faste leser om at det ikke kom en spalte denne uka. Plutselig falt alle mine intervjuavtaler i fisk, og jeg hadde til og med tenkt å presentere spaltas første ordentlige celebritet. Men slik gikk det ikke. Kanskje neste uke… (Uka etterpå snakka jeg med Maria haukaas Storeng, min første kjendis i betydninga “blir kjent igjen av folk som leser Se og Hør”)
Lev som du lærer
Men så gikk det opp for meg: Her setter jeg meg til dommer over andres musikksmak uten at leseren vet ingenting om meg. Jeg er bare et klikkbart navn øverst i artikkelen. Det er vel egentlig ikke rettferdig, så det har jeg tenkt å gjøre noe med her og nå.
Først et par ord om meg selv: Av mine sambygdinger fikk jeg fort tilnavnet “langhåra popfaen” selv om jeg i mine ungdomsår avskydde alt som luktet av pop. Med tanke på at dette var 80-tallet anser jeg fremdeles dette som et sjakktrekk. Det var vel særlig det lange håret som vakte oppsikt i Brønnøysunds gater, og som signaliserte min stammetilhørighet med de andre hardrockerne i motsetning til de “korthåra discotrynene” som terroriserte mine omgivelser med sin synthmusikk da jeg var ung.
Satanrocker
I redaksjonen har jeg fått tilnavnet “satanrocker”, men jeg synes selv at jeg etterhvert har tilegnet meg verdens beste musikksmak som favner vidt og villig. Og hardrock (eller satanrock) er jo en selvfølgelig bestanddel i enhver god musikksmak. Har etterhvert lært meg å anerkjenne pop som en musikkgenre med noen kunstneriske verdier og kjenner igjen godt håndverk når jeg hører det.
Men jeg nekter fremdeles å slenge meg på retrobølga og omfavne 80-tallets mainstream-kultur som “Den gyldne epoke” mange ønsker å framstille det som. Det var det ikke! Ferdig snakka.
Så med det som bakgrunn: La oss putte ei kule i tønna og begi oss på leiting etter “guilty pleasures” på iPoden min (han heter ignazio Pod jr., og kom i min besittelse like før hans far, ignazio Pod sr., la inn årene). Det er et par av dem, men jeg håper jo at jeg slipper å dele dem…
80-tallet hadde sin andel av gode plateutgivelser, men de fleste av dem lå godt utenfor radaren. Tom Waits’ “Frank’s Wild Years” er ei fantastisk skive med noen ruvende klassikere. Denne låta er et godt eksempel på en Tom Waits-ballade: Rå, ubehøvla og med en ufeilbarlig meloditeft snurrer den seg rundt hjernebarken din og setter igang med å røyke sigarer og drikke whisky mens den synger om “bats in the belfry”. Ble forøvrig brukt i Smoke, oppfølgeren til den klassiske filmen Blue in the Face.
Tom Waits har inspirert utallige musikere, og to av disse har lagt ut sin egen henrivende versjon av denne låten. Her finner du et par harmonier som hr. Waits aldri ville ha fått til, uansett hvem han måtte synge med!
KLIKK! 2. Bill Hicks: Sniper’s Nest (Shock and Awe, 2003)
På iPoden min er det mest musikk, en del bilder av familien, noen Snurre Sprett- og Daffy Duck-filmer, og masse Bill Hicks. På mange måter var han en den som ødela standup for meg. Etter at jeg hadde sett Hicks’ Revelations var alt de andre standup-komikerne hadde å si platt og sørgelig lite relevant. For det er akkurat det som er tingen: Bill Hicks er relevant den dag i dag, til tross for at han døde av kreft i 1994. I dette klippet snakker han om mordet på John F. Kennedy og hvordan The Sniper Museum i Dallas som har en svært nøyaktig gjengivelse av vinduet hvor Lee Harvey Oswald skal ha skutt JFK fra. Nøyaktigheten ligger i at Oswald ikke er der, mener Hicks. Hicks er relevant fremdeles fordi at han tok for seg filosofiske tema, snarere enn hvorfor det er så irriterende at…
Og det er skremmende hvor enkelt analysen hans av Pappa Bushs Gulfkrig i 1991 kan tilpasses på Bush jr.s Operation Iraqi Freedom.
Siden Spotify ikke har noen spor av Bill Hicks tar jeg meg den frihet å gjengi noen klipp fra YouTube. Her diskuterer han samme tematikk som i sporet som dukka opp på iPoden:
“Sorry, wrong meeting…”
Og selv om det selvfølgelig er fristende å gjengi klipp etter klipp med den største standup-komikeren som noensinne har levd, skal jeg nøye meg med ett til. Bill Hicks elsket nemlig også musikk:
“When did mediocrity and banality become a good image for your children? I want my children to listen to people who fucking ROCKED!”
Jerry Seinfeld og Denis Leary når ham ikke opp til anklene engang, og sistnevnte har stjålet masse fra sin avdøde kollega.
KLIKK! 3: High on Fire: Turk (Death is this Communion, 2007)
Og hvem sa at heavy metal var død? Akkurat denne genren lever i beste velgående med utrolig mye spennende som skjer. High on Fire fornyer thrash-metal slik man kjenner den fra genrens glansdager da Metallica, Exodus og Testament herjet i California. (High on Fire regner Oakland, California som sin hjemby). Bandets grunnlegger Matt Pike spilte tidligere gitar i det banebrytende doom/ stonerbandet Sleep, men ønsket å spille kjappere og mer aggressiv hardrock.
Jeg føler at det kanskje ligger noe i kammeret, men:
KLIKK! 4: Eagles: One of These Nights (The Complete Greatest Hits, 2003)
… Det var ihvertfall ikke Hotel California, som jeg har latt meg fortelle er antitesen til god musikksmak. Det bryr meg ikke. Den ligger også på iPoden min, men jeg prøver å la være å spille den når kassegitaren kommer fram på nachspielet. Såpass finfølelse har jeg.
Dette er musikk å gå seg vill i. Instrumental progrock fra Texas (i likhet med Explosions In The Sky som også kan regnes innenfor denne genren). Anbefales!
Jeg begynner å føle meg trygg. Med 10790 låter på iPoden, de fleste trygt innenfor kategorien hardrock, metal og klassisk rock, er sjansen stor for at jeg fremdeles kan framstille meg som en rakrygga rocker etter at dette er over.
Hva kan jeg si? Mika har ihvertfall litt rockekredibilitet: han begynte å skrive låter etter at han hadde hørt Nirvanas Heart-Shaped Box for første gang. Dette er i aller høyeste grad en guilty pleasure, men jeg liker faktisk låten (resten av skiva likte jeg ikke). Og her gjør han en fantastisk imitasjon av Freddie Mercury, men det er ikke hele grunnen til at jeg liker den. Den svinger og får meg i godt humør. Så var det sagt.
Og det er ihvertfall ikke A-teens…
Ehem, ikke at jeg har det på iPoden, altså…
Hva er din guilty pleasure?
Som dere kanskje ser har jeg lenka til Spotify, slik at folk kan få høre låtene også. Så fremt de har Spotify.
Ideen er mer eller mindre stjålet fra Classic Rock Magazine, men jeg tror knapt nok at de har copyright på den da slike meldinger går rundt på Facebook hele tiden.
Infrequently, but frequent enough to mention, I receive notifications that
complete strangers are following me on Twitter. Who are these people, and I sincerely hope that they’re not too disappointed to receive any tweets from me, because frankly; who has the time for Twitter?
I can’t even keep up with my friends’ updates and birthdays on Facebook. Some friend I am!
What’s keeping me so busy? These two are:
My daughter Øyan (3) and my son Trym (1)
So, now you know.
And should you choose to still follow me on Twitter, I bid you welcome! While at the same time I understand if you rather would choose to follow somebody who has time to constantly broadcast their opinions.
Heavy Metal is international, which is amply demonstrated by the movie Heavy Metal in Baghdad. The documentary records the trials and tribulations of the Iraqi band Acrassicauda (Black Scorpion in English). Being a rocker in Baghdad isn’t easy, and the band finally had enough when their rehearsal studio was blown up. At that point they moved to Syria, and are now hoping to gain refugee status with the UN and tour Turkey where they recently played a gig with local bands at the rock club Kermanci’s in Istanbul.
The Web site I Can Has Cheezburger? recently won a Webby in the categories “Weird” and “Humor”. Well deserved, especially that “weird” part :-) I find them cute and disturbing!!
10 av 10 = Instant classic. Ei perfekt skive.
9 av 10 = Et nesten perfekt album.
8 av 10 = Svært bra. Ei nesten historisk skive.
7 av 10 = Meget bra.
6 av 10 = Bra. Over gjennomsnittet.
5 av 10 = Gjennomsnittlig. Hørt det bedre, hørt det verre.
4 av 10 = Greit håndverk.
3 av 10 = Ikke overbevist.
2 av 10 = Dårlig.
1 av 10 = Sky som pesten! Denne karakteren er et innstendig ønske om å få tida mi tilbake, og samtidig en forbannelse over musikernes personer og familier. Måtte Shub-Niggurath sakte fortære deres kjøtt, mens hennes utallige barn danser en uhellig dans til musikken de har laget. Denne karakteren er vanligvis forbeholdt boyband og Justin Timberlake.
